Nå er endelig bunnfellingen ute av alle flaskene, så langt. Dette gjelder både de 120 flaskene som var igjen fra eplehøsten 2018, og de 30 flaskene som var igjen fra eplehøsten 2019.
Det betyr at flaskene fra høsten 2018 har ligget ca 2 år på bunnfallet, mens flaskene fra høsten 2019 har fått et år.
Alle flaskene som har blitt «disgorged» har blitt tilført ørlite sukker og toppet med cider fra den aktuelle årgangen før korking. Korkingen har blitt delvis gjort med crownkork 29mm og dels med champagnekork i plast med trådkurv for å holde korken på plass.
Etter at dette var gjort ble flaskene oppbevart i 14 dager i stuetemperatur slik at karboneringen fikk gang igjen.
Det er fantastisk å se at hver dråpe på flaskene er like klar og fin til siste slurk. Lagringen av flaskene på bunnfallet har gjort at smaken har fått utvikle seg og har blitt fantastisk fin.
Jobben med disgorging var en tålmodighetsprøve, spesielt i starten. Mistet mye cider i spruten, men det gikk bedre med øvelse. Til slutt brukte jeg ca en flaske cider pr. 12 flasker jeg korket om til å erstatte tapt veske.
Alle flaskene fra 2018 årgangen var fra tidligere ferdig etikettert, både på fram og bakside. Disse bar preg av at jeg hadde fått cidersprut både på etikettene og på flasken. Da jeg var ferdig med omkorkingen satte jeg flaskene i et kar med en blanding av lunkent vann, grønnsåpe og kaustisk soda. Etter 10 minutter ble flaskene tatt ut, etikettene skrapet lett av med en kniv, rester av lim ble enkelt fjernet med en klut før flaskene ble behørig vasket rene i vann. NB !!Husk å bruke gummihansker når du behandler kaustisk soda.
Det var en førnøyelse å påføre nye etiketter og foreløpig sette flaskene bort for lagring.
De 115 flaskene som er fra eplehøsten 2020 er behørig påført crowncork slik at lettere kan disgorgees om et år.
I mens kan jeg nyte cider fra både eplehøsten 2018 og 2019.
Nam – nam.
Ciderbloggen 